Ølet i verdenshistorien
Mange eldgamle skrifter og dikt som omtaler oppskrifter på øl og ølkultur indikerer at øl er vår eldste kulturdrikk.
Historiske funn av ølkultur
I Midtøsten er det funnet rester av nesten 10 000 år gamle leirkar hvor innholdet har vært drikke av korn, og i Kina er det funnet rester av alkoholholdig brygg som antas å være ca 9000 år gammelt.
Man antar at vår ølkultur hadde sitt utspring i Midtøsten, i det som grekerne etter hvert kalte Mesopotamia, som lå omtrent der vi finner Irak i dag. Der er det gjennom kjemiske analyser av leirkrukker funnet bevis for ølproduksjon for så lenge som 7000 år siden, og den sjette kongen av Babylon fikk hugget inn 282 lov-vers i en steintavle der flere av lovene omtaler skjenkesteder og bruk av korn som betalingsmiddel.
Også Egypterne brygget øl for ca 6000 år siden – et mørkt, sterkt og syrlig øl basert på byggmalt og med sterke innslag av einebær og ingefær. Humle var ikke kjent på den tiden, men andre krydder ble brukt som konserveringsmiddel og honning og frukt som smakstilsetninger.
Den søte drikken mjød ble foretrukket av grekerne fremfor øl. Mjød var laget av gjæret honning, men ble etter hvert erstattet av vinen som kom østfra med fønikerne. I det gamle romerriket var det ølet som var foretrukket frem til romerne tok til seg den greske kulturen og dermed fikk smaken på vin.
Også i Skottland er det funnet rester etter 6000 år gammel drikke laget på korn, og sågar er det funnet 5000 år gamle rester etter det arkeologene hevder var et malteri.
Brygging i klostre og fyrsteslott
De gamle europeiske kulturene holdt ølbryggingen i hevd og under middelalderen da store deler av Sentral-Europa var inndelt i fyrstedømmer anla mange fyrster bryggeri i slottene sine. Etter kristendommens inntog i Europa tok mange av klostrene seg av ølbryggingen, både fordi øl ofte var mindre helseskadelig enn vannet på den tiden, av hygieniske årsaker, og fordi ølet var en næringsrik drikk det var lov å innta under fasten. I Sør-Tyskland finnes det fremdeles klostre som brygger øl, men det er de belgiske trappistklostrene som er mest kjent for sin ølbrygging.
I England fantes det allerede før år 1000 både lover mot dårlig brygging og lover for regulering av skjenkesteder og måleenheter. Humle var lenge en uønsket ingrediens i britisk øl og kom først i alminnelig bruk på 1600-tallet.
I senmiddelalderen bidro Hansaforbundet sterkt til at øl ble en stor handelsvare, men den bryggingen som blomstret i store deler av Nord- og Sentral-Europa ble nærmest lagt brakk da Tredveårskrigen herjet. De fleste bryggeriene ble ødelagt, unntakene fantes i England som i liten grad var involvert i krigen og som etter krigen eksporterte øl til Vest-Europa.
Vitenskapelige og industrielle fremskritt
Da dampmaskinen gjorde sitt inntog i bryggeribransjen på 1700-tallet økte effektiviteten og bryggeriene kunne produsere mer øl uten å øke bemanningen. Ølet ble dermed billigere og mer tilgjengelig. Men det var en stor utfordring at det varme klimaet sommerstid ga ølet dårlig kvalitet. Ved bryggeriet Spaten i Munchen i 1836 ble teknikken med å gjære ølet og lagre det kaldt foredlet, og en fikk dermed et stabilt øl med god kvalitet. Det var det bayerske ølet som først ble til på denne måten.
Til tross for at nye bryggmetoder var tatt i bruk var gjæringen fremdeles et mysterium, men da franskmannen Louis Pasteur begynte å studere øl på 1870-tallet fikk en vite at gjæren er små encellede sopp. Dette var begynnelsen for bryggerienes storhetstid. Mange land hadde vært plaget med høyt spritforbruk i befolkningen og det ble oppmuntret til ølbrygging for å få flere til å drikke øl istedet, da ølet gjerne mettet før en ble full. De fleste større bryggeriene ble etablert på 1800-tallet, men på 1900-tallet sank antall bryggerier igjen og dette var en utvikling som ble forsterket etter 2. verdenskrig.
Kilder: Wikipedia, boken Norsk øl av Hylje Mortensen og Vidar Johnsen.