Ølhistorie

Romeren Pytheas ble sannsynligvis skjenket øl i Trøndelag i år 330 f.kr., men vi vet relativt lite om starten på norsk ølbrygging, bortsett fra at vikingene drakk både mjød og øl.

I norrøn mytologi finner vi omtale av øl flere steder, og mytene forteller at det var guden Odin som ga ølet til menneskene, men om ølbryggingskunsten kom fra vest eller øst har vi ingen sikker viten om.

Lover regulerte bryggingen
Innføring av kristendommen til Norge endret ikke drikkevanene – høstblot, midtvintersblot og sommerblot ble bare byttet ut med høsttakkefest, julefeiring og påskefeiring.

Etter hvert ble det vanlig at alle brygget sitt eget øl til ulike begivenheter i løpet av året. I Gulatingsloven fra ca år 1200 står det at en bonde som ikke hadde brygget øl til jul på tre år skulle fratas gård og gods, som så skulle deles mellom biskopen og kongen. Når det skulle lages malt til juleølet på en gård het det at en skulle bruke like mye korn som vekten på bonden og bondekonen til sammen. Noen av de gamle lovene regulerte altså hvordan og når det skulle brygges, mens andre regulerte handelen med malt og humle.

Det var ikke før på 1200-tallet at humle ble tatt i bruk og mange steder brygget en øl uten humle til langt inn på 1800-tallet. I stedet ble bitre krydder som pors, ryllik, malurt einebær og spirer fra gran og furu benyttet.

Import og fremvekst av bryggerlaug
Utover middelalderen ble det importert øl fra både England og Tyskland, men det meste av ølet ble sannsynligvis brygget på gårder og små hjemmebryggeri i byene. De første tyske handelsmennene slo seg ned i Bergen allerede på 1200-tallet,og på 1300-tallet ble Bergen med i Hansaforbundet - en stor handelsorganisasjon bestående av byer rundt Østersjøen og Nordsjøen, og med dette økte importen av øl og malt.

Etter svartedauden startet mange menn opp småbryggerier i byene og tok dermed over det som tidligere hadde vært et kvinnedominert arbeid. Som andre håndverkere slo de seg sammen i laug eller gilder som utviklet seg til drikkeklubber og som siden ble pålagt restriksjoner for å hindre konkurranse med skjenkesteder som brygget sitt eget øl.

Etablering av tradisjonelle bryggerier og alkoholavgifter
I 1596 kom en kongelig forordning fra København som styrket de lokale bryggerne i Norge. Forordningen sa at import av dårlig tysk øl skulle forbys. Men ikke før i 1821 kom det første bryggeriet som har gjort seg gjeldende helt opp i vår tid, nemlig Schous Bryggeri, og i 1834 startet bryggeriet som vi i dag kjenner som Aass bryggeri.

Et stort forbruk av brennevin på midten av 1800-tallet førte til at både myndigheter og avholdsbevegelse ønsket en økning i ølproduksjonen. Antall bryggerier i Norge økte voldsomt, og i 1857 var det registrert 343 bryggerier her i landet. Det var i denne perioden de fleste tradisjonelle norske bryggeriene ble etablert, og det var også da de første alkoholavgiftene ble innført.

I dag følger avgiftene alkoholprosenten i ølet, men den gangen var de knyttet til maltet som ble benyttet i bryggingen. Avgiftsystemet ble endret i 1912 da ølet for første gang ble delt inn i avgiftsklasser etter alkoholstyrke. Den gangen ble alkoholstyrken målt i vekt, et system som ble endret i 1917 til å gjelde volumprosent.

Forbudstiden
Etter 1. verdenskrig kom forbudstiden. Den begynte med et midlertidig spritforbud i 1916 og etter folkeavstemningen i 1919 ble også sterkvin forbudt. I perioden 1917 til 1920 var også øl i skatteklasse 3 forbudt, og øl i skatteklasse 2 var forbudt fra 1919 til ølforbudet ble opphevet i 1920. Før forbudet mot sterkvin og sprit ble opphevet ble Vinmonopolet opprettet i 1922, for å få bedre kontroll med sterke alkoholholdige drikkevarer. Men det var ikke før i 1993 at salg av øl med sterkere alkoholvolum enn 4,75 % ble flyttet til Vinmonopolet.

Kartellvirksomhet og reklameforbud
1. januar 1935 trådte en avtale i kraft som begrenset bryggeriene til å bare selge øl i sine områder. Bryggeriene i Oslo kunne bare selge til kunder på Østlandet og Hansa kunne bare selge øl på Vestlandet. Grensen for salg av Hansaprodukter gikk på Ål. Avtalen ble først opphevet i andre halvdel av 1980-tallet.

Under 2. verdenskrig måtte bryggeriene nøye seg med å brygge svakøl fordi knapphet på korn begrenset hvor mye en kunne benytte til malting og ølproduksjon. Etter krigen ble brygging av bayer og pils gjenopptatt, mens restriksjonene på eksportøl først ble opphevet i 1949. Brygging av bokkøl kom i gang igjen i 1959, samme året begynte mange bryggerier også å brygge juleøl. Hansa Juleøl hadde allerede vært brygget i flere år før krigen.

Mange små bryggerier forsvant frem mot midten av 1900-tallet og etter krigen var det omkring tjuefem bryggerier i Norge. I dag finnes det fire store bryggerier, noen småskalabryggerier, som for eksempel Nøgne Ø, og en rekke mikrobryggerier. Per 5. november 2015 har Bryggeriforeningen 100 medlemsbedrifter. 

I 1975 kom forbudet mot reklame for alkoholholdige produkter med over 2,5 % alkoholvolum og de senere årene har forbudet blitt ytterligere skjerpet.

Kilder: Interne logger og notater, boken Norsk øl av Hylje Mortensen og Vidar Johnsen.